Reelle privilegier

Farmasihistorie fagwiki
Hopp til: navigasjon, søk

Reelle privilegier var de første privilegiene som ble gitt direkte av kongen til å drive apotek. Privilegium betyr en lov som gjelder for en enkelt person og ble opprinnelig brukt ved at kongen gav særskilte rettigheter til en enkelt borger. De tidligste apotekerbevillingene var utformet individuelt og personlige.[1] De «reelle» privilegier omfattet alle apotek som ble opprettet før 1850. Den opprinnelige lovbestemmelse fra 1672 var at disse apotekprivilegier kunne gå i arv til apotekerens hustru og barn. Etter hvert ble det også vanlig med salg og kjøp av apotek, selv om dette ikke var direkte forutsatt i apotekloven. Et apotek ble derved ansett som en formuesgjenstand bestående av tre deler, apotekgård, varer og utstyr, privilegium. Denne formue kunne arves, selges, pantsettes eller bortforpaktes.[2]

Da de reelle previlegiene opphørte, ble bevilling til å drive apotek gitt av Kongen i statsråd, senere av Statens helsetilsyn. Det kunne bare gis til personer som fylte kravene for å bli apoteker, eller når særlige grunner forelå, til kommuner. Apotekene ble drevet av apotekere med personlig bevilling. Denne bevillingen medførte rett og plikt til å drive apoteket for innehaverens regning i samsvar med de gjeldende bestemmelser. Apotekeren måtte selv skaffe egnede lokaler, innredning og godkjent utstyr med tilstrekkelig varebeholdning. For lån til finansieringen kunne det bli gitt statsgaranti.

Bestemmelsene for bevilling og drift av apotek med videre var stort sett uforandret i mer enn 400 år. Etter den radikale endringen ved lov om apotek av 2. juni 2000 (apotekloven), fikk Norge en av de mest liberale apoteklovene i Europa.

Referanser

  1. Thune, Nina Aldin; «Historisk oversikt over apotekerne ved Svaneapoteket 1595-1995», i Extractum 400år med apotek, Bergen 1995
  2. Torud:Kjøp og salg av norske apotekbevillinger i 1936 og 2001