Humorallæren

Farmasihistorie fagwiki
Hopp til: navigasjon, søk
Humorallæren 001 .jpg
Humorallæren 002 .jpg

Galen hadde egne teorier for hva sykdom kom av, og de er blitt kalt humorallæren.

Teoriene var bygd på skriftene til Hippokrates og Aristoteles, som igjen var påvirket av egyptiske og indiske ideer. Hippokrates videreutviklet en gammel idé om at verden var sammensatt av elementene ild, luft, jord og vann, og klassifiserte plantene etter egenskapene varme, tørrhet, kulde og fuktighet.

Læren

I følge humorallæren er det fire fremherskende væsker eller temperamenter i kroppen: blod (sangvinsk temperament), gul galle (kolerisk), svart galle (melankolsk) og slim (flegmatisk). Blodet er fuktig og varmt, den gule gallen er varm og tørr, den svarte gallen er tørr og kald, og slimet (flegma) er kaldt og fuktig. Et «ideelt» menneske skulle inneholde alle disse temperamentene i samme mengde, men hos de fleste personer er en eller flere av væskene i overskudd, noe som danner forskjellige temperamenter eller karaktertrekk. De fire temperamenter beskrives gjerne slik: den glade og optimistiske sangvinikeren (blod), den hvileløse og heftig oppfarende kolerikeren (gul galle), den dystre og pessimistiske melankolikeren (svart galle) og den rolige og uforstyrrelige flegmatikeren (slim/flegma). Galen mente også at man inntar pneuma (ånd) ved hvert åndedrag og at denne pneuma ble omdannet til livsånd i kroppen. Sunnhet og vitalitet var avhengig av balansen mellom de fire væskene, de fire elementene og disses samspill med pneuma som pustes inn.

Varighet

I Europa holdt humorallæren stand i flere hundre år, og helt fram til på 1800-tallet ble medisinstudenter undervist i humorallærens prinsipper slik de var nedskrevet av Galen. De lærte å diagnostisere ubalanser i kroppsvæskene og å gjenopprette balansen, primært ved hjelp av årelating, avføringsmidler og plantemedisin. Alle planter hadde kvaliteter som tilsvarte og virket på de fire kroppsvæskene: varm/fuktig, varm/tørr, kald/fuktig eller kald/tørr.

Humoralpatologien

De fire temperamenter.JPG

Humoralpatologien var et medisinsk kunnskapsregime som oppstod i antikken og som dominerte den vestlige verdens forståelse av sykdom og deres behandling til langt ut på 1800-tallet.

Grunntanken i humoralpatologien var læren om kroppsvæskene, eller de fire humorene (fra latinsk humor = «væske»), som var blod, svart galle, gul galle og slim. Humorene ble ansett som det livgivende i mennesket og det var balansen mellom disse som avgjorde om et individ var sykt eller friskt. Når humorene var i riktig balanse i forhold til hverandre, ekvilibrium, var kroppen i sin normaltilstand, eukrasi. Da følte individet seg sunn og frisk. Sykdom oppstod dersom det ble ubalanse mellom humorene, dyskrasi, enten ved at en kroppsvæske ble dominerende i forhold til de andre, eller dersom en av væskene forekom i utilstrekkelig mengde.

Humoralpatologien hadde også en grunnleggende forståelse av at det eksisterte en sammenheng mellom universets makrokosmos og den individuelle kroppens mikrokosmos. Makrokosmos besto av de fire naturelementene vann, ild, jord og luft, som gjenspeilte seg i kroppens mikrokosmos i form av de fire kroppsvæskene. Den underliggende tanken var at både naturelementene og kroppsvæskene var skapt av de samme grunnstoffene og ble derfor styrt av de samme naturlovene. I middelalderen ble også temperamentslæren implementert i humorallæren. Denne læren sa at kroppsvæskenes dominans kunne påvirke individets grunntemperament. De fire temperamentene var sangvinsk/lystig (for mye blod), melankolsk/dyster (for mye svart galle), kolerisk/hissig (for mye gul galle) og flegmatisk/rolig (for mye slim).

Humoralpatologien var dermed en holistisk lære som forstod sykdom som en del av en større helhet der alt hang sammen.

Behandling

Ved sykdomsbehandling var det pasienten, og ikke sykdommen, som var i sentrum og medisineren hentet den viktigste empiriske kunnskapen gjennom å observere den syke. Medisinerens hovedoppgave var å bli kjent med pasienten som helhet og finne en behandling som var i tråd med det som kjennetegnet enkeltindividet. Behandlingen krevde dermed nær relasjon mellom medisineren og den syke, og ble ofte utformet i samspill mellom dem. Sykdom ble dessuten ofte forstått i sammenheng med miljømessige årsaker og derfor var det viktig å kartlegge og finne ut hva som kunne være årsaken blant disse forholdene. Den vanlige tilnærmingen medisineren brukte var å forsøke å tolke tegnene og undersøke de underliggende prosessene, kartlegge pasientens sykehistorie og eksaminere urinens farge, lukt, smak og konsistens. På denne måten kunne legen prøve å fjerne de eventuelle hindringene som sto i veien for at kroppen selv kunne gjenopprette ekvilibrium og eukrasi. Vanlige behandlingsmetoder var dietter av ulike slag, årelating, svettekurer og bruk av brekkmiddel og klyster.

Utfordringer

I løpet av historien har det humoralpatologiske kunnskapsregimet blitt utfordret flere ganger både av enorme epidemiske utbrudd og nye medisinske innsikter. Likevel klarte tilhengerne av humoralpatologisk medisin å forhindre at kunnskapsregimet gikk i oppløsning ved å justere det og implementere ny kunnskap i det allerede eksisterende systemet. Den kanskje største justeringen skjedde i første halvdel av 1800-tallet da medisinen gikk i retning av å bli mer reduksjonistisk, det vil si at legene ble opptatt av stadig mindre strukturer i kroppen og søkte seg mot et lavere nivå å analysere på. Denne utviklingen kan sees i sammenheng med fremveksten av hospitalmedisinen, da sykehusene med sine klinikker ble det nye sentrum for medisinsk kunnskapsproduksjon. I hospitalmedisinens tid begynte legene i større grad å konsentrere seg om sykdomsetiologien, dvs. sykdommenes årsak, og å finne den korrekte diagnosen. Det skjedde da i denne perioden et skifte i den medisinske sykdomsforståelsen, da sykdom etter hvert ble forstått som en identifiserbar hendelse som fant sted inni kroppens organer. Som følge av dette måtte det totale kroppssystemet vike for de spesielle anatomiske strukturene, og pasientens interesse for prognose og terapi ble overskygget av klinikernes økende opptatthet av diagnose og patologi.

Disse omveltningene innen medisinen på 1800-tallet skapte utfordringer for den humoralpatologiske læren. Likevel var det ikke før bakterieteoriene fikk sitt gjennombrudd i slutten av århundret at humoralpatologien ble vitenskapelig tilbakevist og erstattet av et biomedisinsk kunnskapsregime. Deler av den humoralpatologiske læren har likevel blitt overlevert og det finnes i dag ulike retninger innenfor alternativ medisin som har hentet inspirasjon fra denne, blant annet homøopatien.

Eksterne lenker