Forskjell mellom versjoner av «Homøopati»

Farmasihistorie fagwiki
Hopp til: navigasjon, søk
Linje 45: Linje 45:
  
 
== Eksterne lenker ==
 
== Eksterne lenker ==
 +
{{Commons|Category:Homeopathy}}
 
*[http://www.nt.ntnu.no/users/ystenes/sproyt/memo/sproyt4.htm Virker homøopati?]- av Martin Ystenes, kjemiprofessor
 
*[http://www.nt.ntnu.no/users/ystenes/sproyt/memo/sproyt4.htm Virker homøopati?]- av Martin Ystenes, kjemiprofessor
 
*[http://www.amedisin.no/terapier.php?Terapi=Homeopati amedisin.no]
 
*[http://www.amedisin.no/terapier.php?Terapi=Homeopati amedisin.no]

Revisjonen fra 30. nov. 2007 kl. 11:55

Homøopati (gr. homoio + pathia, lignende + sykdom; «lignende helbreder lignende») er en alternativ medisinsk behandlingsmetode utviklet av den tyske lege og farmasøyt Samuel Friedrich Christian Hahnemann (1755–1843).

Homøopatisk behandling bygger på prinsippet om at likt behandler likt. Behandlingen baserer seg på å gi den syke ekstremt uttynnede preparater som i ikke uttynnede doser ville gi samme symptomer hos en frisk. Tilhengerne av homøopati mener at styrken økes dess mer preparatet uttynnes og ofte tynnes preparatet ut i så stor grad at det opprinnelige virkemiddelet ikke lenger er til stede.

I følge moderne medisin mangler homøopati påviselig medisinsk virkning og studier tyder på at eventuelle effekter som pasientene føler er et resultat av placebo-effekten.

I følge homøopatien kan man behandle både kroniske og akutte, psykiske og fysiske sykdommer. Det skal kunne brukes til forebyggende arbeide ved å styrke immunapparatet, og skal ved riktig bruk være uten bivirkninger.

Effekten av homøopati

Effekten av homøopati er et omstridt tema. På den ene siden har vi undersøkelser som den som ble publisert i 2006 av Bristol Homeopathic Hospital. Den fulgte 6500 pasienter over 6 år og er den største av sitt slag. Den viste at 75 % av pasientene mente å føle bedring i sine kroniske plager. Imidlertid har denne undersøkelsen ingen kontrollgruppe, og er dermed vitenskapelig sett av liten verdi. Foruten at resultatene kan forklares som et resultat av placebo-effekten, vil over en periode på 6 år vil antagelig de fleste mennesker med kroniske plager føle seg bedre. Det er altså ikke påvist noen sannsynlig årsakssammenheng med homeopatisk behandling i dette tilfellet.

Store sammenliknende undersøkelser som er publisert i anerkjente vitenskapelige tidsskrift, som The Lancet, finner ikke annet enn placebo-effekten. Et av hovedankepunktene fra den etablerte vitenskap er at homøopati baserer seg på fortynning av stoffer til det ikke er noe annet enn vann igjen i preparatet. Homøopatiske remedier inneholder altså ikke ett eneste molekyl av stoffene som danner utgangspunktet for fortynningsprosessen. Disse løsningene, som rent molekylært kun inneholder vann, dryppes på sukkerkuler for så å fordampe, hvorpå sukkerkulene utgjør det bruksferdige preparatet. Homøopatien argumenterer for at homøopatimedisin inneholder molekylære fingeravtrykk som potenseres for hvert trinn i fortynningsprosessen, og at denne energien overføres til sukkerkulene og så til menneskekroppen ved konsum. En slik tankegang finner ingen holdepunkter i naturvitenskapens prinsipper og bærer sterkt preg av å være pseudovitenskap. Moderne fysikk, kjemi og farmakologi bestrider at homøopatisk vann kan ha noen effekt, og det finnes ingen metoder for å detektere den påståtte homøopatiske energien. Homøopati finner derfor liten aksept innen skolemedisinen og innen moderne vitenskap generelt.

Det er sannsynlig at den effekten mange føler av "å gå til homøopat" eller å få homøopatisk "medisin" skyldes den omsorg, støtte og oppmuntring de får under homøopatiske konsultasjoner. Det er godt dokumentert er at samtaleterapi og intervensjon med placebo (sukkerkuler) har en signifikant medisinsk effekt i seg selv. I et slikt perspektiv kan homøopater og andre alternative terapeuter bidra til å bedre folks helse. Det konvensjonelle helsevesenet oppfattes av mange som sterilt, klinisk, upersonlig og stressende, og skolemedisinen kan ha mye å lære av alternativ medisin i såmåte.

Etter oppfordring fra et samlet Stortinget oppnevnte Sosial- og helsedepartementet i april 1997 et utvalg for å utrede ulike sider ved alternativ medisin. Utvalget har vært kalt Alternativ medisin-utvalget eller Aarbakke-utvalget, etter lederen professor Jarle Aarbakke.

Aarbakke-utvalget anser i sin innstilling homøopatisk behandling generelt som mulig effektiv, men kan vanskelig gi konkrete vurderinger ved spesifikke lidelser.

Nasjonalt forskingssenter innen komplementær og alternativ medisin, NAFKAM, fastslår at hele 70-80% av de som bruker homeopati føler seg hjulpet, men at de ennå ikke har forskning nok og et stort nok forskningsmiljø til å forklare disse tallene.

Similia similibus curantur

Homøopatiens postulat – Similia similibus curantur (Latin, «lignende helbredes med lignende») – er at medisinske substanser (ofte omtalt som remedier) som hos et friskt individ fremkaller visse symptomer, lindrer og behandler sykdommer hvor samme symptomer er tilstede. Sykdomssymptomer er kroppens egen reaksjon. De er med andre ord tegn på hva organismen selv prøver å gjøre for å få bukt med sykdommen og gjenvinne helse. Ved å gi medisiner som har evne til å skape lignende symptomer i kroppen, blir organismen stimulert til reaksjon mot nettopp disse lidelsene.

Dette behandlingsprinsipp står i sterk kontrast til konvensjonell medisinsk behandling – blant alternative medisinere kalt allopati (gr. allo + pathia, ulikt + sykdom) – hvor det gis medikamenter som hos friske individer frembringer ulike symptomer av dem man ønsker å lindre og behandle, og den farmakologiske effekt korrelerer med økende dose.

Et eksempel er at man får tårer i øynene av å skjære løk. Det kan minne om enkelt pasienters reaksjon ved allergi eller forkjølelse og i disse tilfellene bruker homøopaten medisiner laget av ulike typer løk.

I moderne medisin brukes et lignende prinsipp ved hyposensibilisering. Her gir man små doser av det man reagerer på, for å oppnå større toleranse. I motsetning til homøopati er dog effekten av hyposensiblisering godt forklart immunologisk.

Likhetsloven regnes av homøopater som en universell lov.

Potensering

De 13 første årene etter å ha postulert likhetsloven, brukte Hahnemann legemidler i vanlig form, men valgt ut i fra likhetsloven. Han levde i en tid der arsenikk og kvikksølv var vanlige medisiner og han så at dette ga negative bivirkninger. Han hevdet deretter at fortynning av stoffene gjorde at effekten ble borte, men når han fortynnet i serier og ristet kraftig mellom hver, hevdet han at effekten ikke bare fortsatte, men ble kraftigere. Denne metoden kalte han potensering.

Det finnes ingen aksepterte forklaringsmekanismer i naturvitenskapen på at høyere fortynning, dvs. lavere konsentrasjon av stoffet innebærer større farmakologisk virkning, eller at «fortynnelsesprosessen» oppnår en «potensering» av preparatet, tvert i mot anser naturvitenskapen homøopati som en pseudovitenskap på linje med alkymi og astrologi.

Homøopatens virke

En vanlig homøopat møter i praksis alle typer pasienter, det kan være eksem, hudlidelser, allergier, fordøyelsesproblemer, influensa, tretthet, appetittmangel, hodepine, søvnproblemer, luftveisinfeksjoner, urinveisinfeksjoner, ledd- og muskelsmerter, infertilitet, menstrasjonsplager, impotens, svimmelhet og angst og depresjoner og mye annet. Homøopater behandler nedsatt funksjon i ellers naturlige prosesser og organsystemer, fysiske traumer og kirurgiske inngrep. De hevder de kan behandle både mennesker og dyr i alle aldersgrupper, ved nesten alle sykdommer, skader og plager.

Utdannelse

Det finne i dag to norske skoler hvor utdannelsen kvalifiserer til medlemskap i Norske Homeopaters Landsforbund, NHL. Norsk Akademi for Naturmedisin, NAN (1975) og Skandinavisk institutt for Homeopati, SIKH (1987).

Ettersom effekten av homøopati ikke er vitenskapelig dokumentert, er dog tittelen "homøopat" ikke juridisk beskyttet. Hvem som helst kan derfor, med loven i hånd, kalle seg og praktisere som "homøopat".

Eksterne lenker

Commons

Commons har multimedia
for Homøopati.