Fredrik II av det tysk-romerske rike

Farmasihistorie fagwiki
Revisjon per 30. okt. 2007 kl. 19:44 av Nina (diskusjon | bidrag)
Hopp til: navigasjon, søk
Fredrik 2. (til venstre) møter Muhammad al-Kamil.

Fredrik Hohenstaufen, født 1194 på Sicilia, død 1250, var en tysk-romersk keiser.

Fredrik var konge av Sicilia 1198-1220, konge av Tyskland 1212-1220, tysk-romersk keiser 1220-1250 og konge av Jerusalem 1229-1250. Han var sønn av keiser Henrik 4. og Constance av Sicilia, sønnesønn av keiser Fredrik Barbarossa.

Da faren hans døde ble han konge av Sicilia. Han ble imidlertid satt under formynderi av pave Innocentius III, som i 1212 lanserte ham som kandidat i kampen om den tyske tronen. Fullt ut akseptert som Tysklands konge ble han først ved Otto 4.s død i 1214. Fredrik ble senere kronet til romersk keiser i 1220. Han ble bannlyst av pave Gregorius IX i 1228 da han ikke innfridde sitt løfte om å lede et korstog.

Under sin bannlysning foretok Fredrik et korstog og ervervet Jerusalem i 1229. Korstoget foregikk uten kamp, og Fredrik fikk Jerusalem gjennom en avtale med Mohammad al-Kamil Ibn al-Adil, konge av Egypt og bror av Saladin som han fra tidligere hadde gode relasjoner til. Han ble forsonet med paven i 1230, men ble på ny bannlyst i 1237 etter å ha beseiret det andre Lombardiske forbundet. Han kjempet for å styrke keisermakten mot kirken og de norditalienske statene. Han var kjent som en svært kunnskapsrik mann, interessert i naturvitenskap og behersket latin, gresk og arabisk. Hoffet hans i Palermo var et midtpunkt for dannelse og kunnskap. Han er av samtidige arabiske kronikører beskrevet nærmest som ateist. Etter Fredriks død ble alle tronarvingene drept av hans fiender og det Tysk-romerske riket var uten keiser i 23 år. Keisermakten skulle aldri igjen få den samme stillingen verken i Tyskland eller Italia.