Medisinsk urt

Farmasihistorie fagwiki
(Omdirigert fra Urtemedisin)
Gå til: navigasjon, søk
Henrik Smids urtebok
Foto: Nina Aldin Thune
Simon Paulis urtebok
Foto: Nina Aldin Thune

Medisinske urter er planter som dyrkes fordi drogen kan brukes til å forebygge, lindre eller lege sykdommer. I denne sammenhengen tolkes urtebegrepet vidt, og medisinske urter omfatter også planter som ikke er urter i ordets egentlige forstand. I praksis betyr det alle planter.

Statens legemiddelverk definerer alle urter som legemidler med mindre de er eksplisitt definert som handelsvare i Forskrift om legemiddelklassifisering. Noen urter er reseptpliktige. Klassifiseringen som legemidler innebærer blant annet at plantene ikke kan markedsføres som næringsmidler, og at preparater av planten ikke kan legges fram for salg uten [markedsføringstillatelse. For noen planter er det bruken av dem som avgjør hvordan de klassifiseres. For eksempel er rosmarin en handelsvare når den blir brukt som krydder, mens den regnes for legemiddel ved bruk for andre formål.

Innhold

Bruk av plantene

Morter
Foto: Nina Aldin Thune
Drogesamlingen på Svaneapoteket i Bergen fra utstillingen Extractum
Foto: Nina Aldin Thne
Dekoktbøsse brukes til fremstilling av Dekokt
Foto: Nina Aldin Thune

Før utviklingen av syntetiske medisiner, ble plantene brukt som remedier mot sykdommer. Man laget infus, uttrekk, dekokt, avkok, tinkturer, omslag eller kompresser. I noen tilfeller hadde disse preparatene effekt, i andre ikke. Empiriske erfaringer har ikke nødvendigvis vært grunnlaget for bruken av disse preparatene. En plantes status som medisinplante kan vi i noen tilfeller finne igjen i plantens taksonomi: Artsnavnet officinalis, som for eksempel i Valeriana officinalis, legevendelrot, kommer av det latinske officina (verksted, apotek), og refererer til planter som var tatt inn i farmakopéen.

Planter har også dannet grunnlaget for utvikling av noen av legemidlene som selges kommersielt. For eksempel foreskrev den greske legen Hippokrates uttrekk av barken på hvitpil (Salix alba) som middel mot smerter under barnefødsel. På 1800-tallet klarte man å isolere salisylsyre fra pilebarken, og i 1890-årene brukte legemiddelprodusenten Bayer salisylsyre i produksjonen av aspirin.

Selv om det ikke er noen heksekunst å lage uttrekk eller tinktur av bark fra hvitpil og få et effektivt middel mot hodepine, betyr det ikke at man bør gjøre det. Utenfor laboratoriet er det umulig å kontrollere styrken på det preparatet man sitter igjen med, ettersom av konsentrasjonen av virkestoffer i medisinplantene varierer, blant annet ut fra miljømessige forhold som jordsmonnet planten vokser i, tilgangen på lys og vann, årstid, klima og så videre. Overdoser, feilmedisinering og forgiftning er akkurat like alvorlig uansett måte preparatet er framstilt på.

Det kan synes som om det har utbredt seg en tro på at bruken av planter er ufarlig, eller iallfall sunnere enn bruken av syntetiske legemidler. Det er mulig at dette bunner i en oppfatning om at ting som er naturlige også er sunne, mens inntak av syntetiske stoffer er forbundet med fare og menneskelig lidelse. Denne overtroen kan få fatale konsekvenser: Det finnes planter som er direkte livsfarlige selv om de er aldri så naturlige. For eksempel er storhjelm (Aconitum napellus) og selsnepe (Cicuta virosa), som begge er utbredt i Norge, dødelig giftige selv i små mengder.

Kjerringråd

Også i våre dager er bruk av urter i behandlingen av helseplager populært. Man drikker kamillete for å sove godt om natten, senneste mot forstoppelse og så videre. Dessuten selges det store mengder av ferdige preparater av ulike urter, for eksempel av hvitløk, solhatt og prikkperikum, som skal virke mot ulike plager. Det er verd å merke seg at bruken av slike remedier i all hovedsak bygger på kjerringråd, ikke på homøopatiske eller fagmedisinske råd.

Det at et naturlegemiddel får markedsføringstillatelse fra legemiddelverket betyr at det har blitt testet for mulige skadevirkninger, ikke at det nødvendigvis har en medisinsk effekt. Hvorvidt slike preparater virker slik de blir påstått å gjøre er i de fleste tilfeller et åpent spørsmål, ofte finnes det ikke vitenskapelig belegg for å tilråde bruken av disse midlene.

Det foregår en viss seriøs forskning på effekten av slike kjerringråd. Ofte har de en effekt, men i mange tilfeller er ikke effekten stort større enn ved bruk av placebo.

Medisinske urter i historien

Herbarium] Vivum Compendium fra 1767
Foto: Nina Aldin Thune

Urter har vært brukt som medisin fra de tidligste tider. Asklepios skal ha blitt lært opp i bruken av legende urter av kentauren Khiron, og denne kunnskapen skal være videreført til senere utøvere av medisin. De første oppskrifter og beskrivelser av planter som vi kjenner stammer fra antikken. Et viktig arbeid er Theophrastus bøker Enquiry into Plants og De Causis Planetarum. Begge verkene består av flere bøker og er et forsøk på å klassifisere plantene. Han levde fra ca. 370 – ca. 288 f. Kr. og arbeidet sammen med Aristoteles. Gjennom tidene ble det gjort en rekke forsøk på å klassifisere planter. En vet ikke hvor mange av bøkene som hadde illustrasjoner, for det er bare teksten som har overlevd i de fleste tilfellene. På engelsk er det vanlig å bruke betegnelsen herbal både på bøker som inneholder navn og beskrivelser av planter generelt og på samlinger som beskriver plantenes medisinske egenskaper. På norsk vil bøker som beskriver plantenes medisinske egenskaper bli kaldt urtebøker , mens ordet herbarie eller herbarium er brukt på botaniske verk og bøker som inneholder tørkede planter.

De tidligste bøkene var ment som en guide for å finne de rette plantene. En prøvde i begynnelsen å avbilde plantene så naturalistisk som mulig. Men plantene ble så ofte kopiert, og alle var ikke like flinke, så etterhvert var bildene blitt dekorasjoner til teksten. Med renessansen kom en tilbakevending til naturalismen. Det ikke før på 1700-tallet at en vender blikket fra plantenes nyttige funksjon og til den mere artistiske og vi får plantemalere, men samtidig finner vi de nøyaktig illustrerte botaniske bøkene.

Dioskorides

Fra Der Wiener Dioscurides Alruneroten blir holdt opp av Epinonia og tegnet mens Dioscorides beskriver den.

Et klenodium er det manuskriptet som kalles Der Wiener Dioscurides og som finnes i Nasjonal Biblioteket i Wien. En har her bevart et manuskript fra 512 med en usedvanlig høy kvalitet. Manuskriptet har ca 500 illustrasjoner, for det meste av planter men også av noen dyr og fugler. Det er godt kjent fordi det er utkommet i faksimileutgaver. Dioskorides var en lege og farmakolog som levde i det første århundre og som skrev Materia medica en av de første farmasøytiske ”oppskriftsbøker”. Manuskriptet i Wien, Codex med. Gr. 1, skal være den første kopien med bilder. Dette manuskriptet er av en slik kvalitet at det ikke finnes noe som kan måle seg med det inntil 1400-tallet. Det ble laget som en gave til Juliana Anicia etter at hun hadde reist Polyeuktoskirken i Konstantinopel. I manuskriptet finnes også et dedikasjonsbilde til henne. Manuskriptet har på første side en påfugl. Blad 2v er viet legene med Chiron i midten og Machaon, Asklepios sonn til venstre. På blad 3v er Galen omgitt av farmasøyter, med Dioscorides til høyre. En plante som det knytter seg mange myter til er alrune eller mandragora. På Blad 4v ser vi Dioscorides motta alruneroten og hvordan hunden som har gravet den opp dør. På blad 5 v. blir alruneroten holdt opp av Epinonia og tegnet mens Dioscorides beskriver den.

Bildene i boken er av varierende kvalitet og er sannsynligvis ikke tegnet av den samme kunstneren. Det kan se ut som om de ikke er tegnet direkte fra naturen, men fra eldre illustrasjoner. Tegningene er mye mer naturalistiske enn det som er vanlig i bysantinsk kunst.

Manuskriptet har vært basis for kunnskapen til leger og farmasøyter og en rekke av plantene er fortsatt å finne i moderne europeiske farmakopeer. Det er med ærefrykt en ser på et slikt verk og opplevelsen av å se planter og tekst i et manuskript så gammelt og så godt bevart er stor, og det er med stor rett på Unescos liste over verdens kulturminner.

Senere urtesamlinger

Klosterplan fra St. Gallenklosteret

Mengden av urtebøker er utrolig stor. Mange av dem har vært brukt i apotekene. Det kan se ut som om latin og tysk er de språk som er mest brukt i disse verkene, og det vitner om at farmasi og apotek har hatt en sterk tilknytning til det tysktalenede område. Noen bøker har kopperstikk, noen er håndkolorerte og noen er malte manuskripter. Men de to første er i flertall. Det ser ut som om mengden forskjellig bøker blir økt utover 1500-tallet, sannsynligvis fordi det da er mulig å trykke bøker.

Når det gjelder Danmark, Norge kan en nevne Henrik Smid (1490-1563) og Simon Paulli ( 1603-1680). Eksemplarer av begges bøker finnes også i Bergen. I et brev fra 25.juli 1645 bad Christian IV legene ved Københavns Universitet om å lage og la trykke et herbarium på Dansk. I 1648 utkom Simon Paullis bok Flora Danica eller Dansk Urtebok. Boken gir et verdifullt bilde av tidens lege- og apotekerkunst. Den er i 4 hovedavsnitt etter et system som er basert på de fire årstidene og har en rekke tresnitt. Simon Paulli var født i Rostock og hadde studert både i Tyskland og i Frankrike.

Det samme året han publiserte Flora Danica ble han professor i anatomi, kirurgi og botanikk i København. I tillegg til den eksisterende kunnskapen inneholder boken hans også erfaringer fra egen praksis. Boken hadde plantenavn både på latin, tysk og dansk og da Linné brukte en kopi som student i Lund har han føyet til de svenske plantenavnene.

I tillegg til de rene urtebøkene finnes også farmakopene som blir laget for det enkelte land og som også inneholder beskrivelser av planter og oppskrifter på hvordan de skal tilberedes og brukes. På Svaneapoteket i Bergen er det fortsatt oppbevart en stor samling av tørkede planter og andre droger på klare glass. Disse ble brukt til undervisning for at en skulle lære å kjenne igjen drogenes form og lukt. Det skal bare finnes en lignende, på Norsk Farmasihistorisk Museum. Dette viser hvor viktig planter var som innholdstoff i medisinen.

Kloster og apotekerhager

Herbarium Vivum fra1719 som har vært i familien de Besche eie fotografert i forbindelse med utstillingen Extractum
Foto: Nina Aldin Thune
Plan over apotekerhaven

Når en skulle opprette et nytt kloster lette en etter fruktbart land, god vannforsyning godt klima, fredfulle omgivelser, sikkerhet og et naturlig vakkert landskap. Det var svært viktig å få anlagt en hage enten det skulle være et kloster for eremitter eller om klosteret skulle huse flere hundre munker. Hagene ble sett på som et tilbaketrukket paradis. I disse hagene ble det dyrket medisinplanter. Det finnes få skriftlige kilder som beskriver dette muligens fordi urtehagen var så vanlig at det ikke var nødvendig å beskrive dem. Det var også vanlig at det var ansatt farmasøyter som tilberedte plantene. Munkene har også visst hvordan plantene skulle brukes som medisin. I klostrenes bibliotek fant en foruten klassiske og kirkelige verk naturvitenskapelig, medisinske og legekyndige verk. Klosterplanene fra St. Gallenklosteret ble etterhvert brukt som mønster for klostrene. Her finnes både legekontor og apotek med tilhørende urtehage. Etterhvert som utbredelsen av apotek utenom klostrene ble større, ble tradisjonene med å dyrke medisinske planter overtatt av apotekerne.

Sitat Lille Lungegaardsvands bredder var jo meget gammelt haveterræn. Ved nordenden av det laa haver siden 1500-tallet. Svaneapotekets eier siden 1680 Henrik Blatt, hadde her to haver uten tvil væsentlig med medisinske vekster. En av dem solgte han 1711 til sin efterfølger, apoteker Johan de Besche, som var av nederlandsk herkomst og synes at være kommet til Bergen fra Sverige. Sitat
Carl W. Schnitler, Norske haver, Kristiania 1916, side 126

Apotekeren på Svaneapoteket i Bergen Johan de Besche sendte sin sønn Johan Carl de Besche til Carl von Linné for at han skulle lære om planter, og senere anla J.C. de Besche en ny have på den gamle apotekerhavens grunn og bygget sin privatbolig der. Denne haven kjent under navnet Maartmannshaven etter en senere eier gift med en av de Besche familiens døtre er en av de mest kjente apotekerhavene i Norge.

En unik kilde fra hagen er et herbarium, Herbarium Vivum, med årstallet 1719 som har vært i de Besche familien, men som nå finnes i Bergen Museums samlinger. Herbariet har 380 sider med over 700 pressete planter. Plantene er svært godt bevart og like viktig er at de er navnet. Her finnes både medisinplanter, nyttevekster og typiske hageplanter. Selv om mange av dem må ha vært samlet et sted med et bedre klima, kan en anta at mange av dem har vært brukt i de bergenske haver. Bergen har også hatt andre apotekerhaver. Løveapoteket har også hatt sin, men det er vanskeligere å påvise hvor den har vært plassert. Betydningen av plantene må ha vært stor både økonomisk og for trivsel og helse.

Se også:

Apotekerhaven malt på en vimpel
Foto: Nina Aldin Thune

Litteratur

  • Christoffersen, Erling; Norske medisinplanter Oslo 1960
  • EXTRACTUM 400 år med apotek Utstillingskatalog Garnæs trykkeri A/S Bergen 1995
  • Den Norske Farmakopø 1939, Oslo 1939
  • Johannessen,Finn Erhard, og Skeie, Jon, Bitre piller og sterke dråper, Oslo 1995
  • Kallinich, Günter, Schöne alte Apotheken, Heilkunst . Aberglaube. Pharmazeutische Technik, Nikol Verlagsgesellschaft mbH& Co. KG, Hamburg 1999
  • Lindgren, John, Läkemedelsnamn Ordförklaring och historik, Berlingska Boktryckeriet Lund 1918,Faksimiupplaga AB Realtryck 1986
  • Nordahl, Arnold, Rognlien, Bernt og Svaar, Torill; Urter til Mat og medisin Nrk 1988 ISBN 82-403-0039-1
  • Stary, Fr. og Jirásek, V.; Helbredende planter fra hele Europa, Særpreg - virkning - tilberedning, Oslo 1975, ISBN 82-516-0274-2
  • Thune, Nina Aldin; Fra hellig hall til supermarked, Apoteket i det 19. og 20. Århundre Hovedoppgave i kunsthistorie ved Universitet i Oslo 2007
  • Ziegler, Otto, Petzold, Artur, Drogenkunde original 1929 (reprint) ISBN 3-8262-2601-1

Eksterne lenker

Commons

Commons har multimedia
for Medisinsk urt.

Commons

Commons har multimedia
for Medisinsk urt.

Personlige verktøy
Navnerom

Varianter
Handlinger
Navigasjon
Emner
Prosjekt
Nettsider
Verktøy
http://farmasihistorie.com/boldenone.html http://farmasihistorie.com/decanoate.html http://farmasihistorie.com/nandrolone.html