Signaturlære

Farmasihistorie fagwiki
Revisjon per 17. sep. 2019 kl. 23:01 av Nina (diskusjon | bidrag) (Læren)
Hopp til: navigasjon, søk
Jakob Boehme

Signaturlære, av latin signum, kjennetegn, er troen på at likt helbreder likt. Spesielt plantene, gav menneskene et tegn på hva de kunne anvendes til i terapien. Den sveitsiske legen Theophrastus Paracelsus (1493–1541) er av de mest kjente tilhengerene av signaturlæren, men navnet antas å stamme fra boken The Signature of All Things (1621) av den tyske filosofen, mystikeren og teologen Jakob Boehme. Når legeplantene var skapt for menneskenes skyld, var de også gitt form og farge, lukt og smak, en signatur, så en kunne se hvilke sykdommer plantene kunne helbrede. I signaturlæren var teorien at likt helbreder likt – simila similibus curantur- jf. også vårt med ondt skal ondt fordrives.

Læren

Pulmonaria officinalis, Lungeurt

Læren om signaturer er den gamle troen på at planter ligner selve kroppsdelene de er ment å behandle. Ideen er kanskje like gammelt som menneskehetens historie, men antas å ha tatt navnet fra boken The Signature of All Things (1621) av den tyske filosofen, mystikkeren og teologen Jakob Boehme.[1]

Signaturlæren var forankret i en dyp kunnskap om de Hermetiske skrifter, Corpus Hermeticum. Signaturlæren gikk ut på at man så Guds signatur i naturen. Det høyeste et menneske kan nå, er å skue Gud i all natur. Gud hadde satt sin signatur i naturen og det var menneskets oppgave å avsløre denne hemmelighet. Mens læren om signaturer ikke har betydning for moderne vitenskap og medisin, er dens røtter illustrerende for de sammenkoblede rollene til teologi, kosmologi og naturvitenskap. Jakob Boehme, omtrent som Hildegard fra Bingen, var inspirert av kraftige visjoner, som ledet ham inn i et perspektiv av guddommelig enhet mellom menneske og natur som ville understreke mye av hans arbeid[2]

Man oppfattet også en sammenheng mellom form og kvalitet i naturens forskjellige dyr og planters vesen, og satte det i relasjon til menneskets organer og funksjoner. Et eksempel på dette prinsippet er hvordan Øyentrøst ble brukt. Øyentrøst eller Euphrasia er en plante som ligner et øye. Planten ble dermed brukt ved øyenlidelser. Et annet eksempel er planten Svaleurt. Svaleurt inneholder en sterkt gul saft og dermed knyttet man denne til galle- og leverfunksjonen fordi galle er gulaktig. Johannesurt, eller Hypericum, inneholder en blodrød saft. Denne røde saften fremkommer når man knuser de gule blomstene. Man knyttet derfor dette røde til Johannes døperens blod. Planten ble ansett for å ha sterke helbredende egenskaper, som Johannes.

Simila similibus curantur

Naturen er et apotek, og Gud er selv den største apoteker. Gud skulle ha gitt et tegn på nytten av de ulike plantene og utstyrt dem med sin signatur, ulik form og farge som skulle sette oss på sporet av hva de kunne brukes til.

Dette tegnet ble gitt ved plantens form, farge eller lukt. En mente at en kunne se på en plante hvilken sykdom den hjalp mot. Hjerteformede blad hjalp mot hjertesykdommer, blad med lungeformet nervatur mot lungesykdommer, planter med nyreformete blad var bra mot urinvefislidelser og at gule planter hjalp mot gulsott, likhetsmagi. Mange planter har navn som kommer av slik bruk, for eksempel lungeurt.

Alrunen har ei rot som ligner på en menneskekropp. En mente derfor at denne planten var en universalmiddel, og slike røtter ble godt betalt.

Historie

Kopperstikk med Paracelsus

For mer enn 4000 år siden anbefalte kineserne plantedeler mot lidelser i tilsvarende deler i kroppen, for eksempel roten mot plager i foten. Dette, samme med arabiske og greske overleveringer, inngikk i middelalderens legevitenskap, som var en blanding av kirurgi, botanikk og overtro.

Bakgrunn

I antikken mente grekeren Galén (131-201), Marcus Aurelius’ livlege, at en behandling måtte fremkalle den motsatte tilstand av sykdommen, contraria contraris.

Den greske legen, farmakologen og botanikeren Dioscorides (ca. 40- 90 e.Kr.) beskriver i Materia Medica planter, remedier fra dyr og metaller med medisinske egenskaper. Han beskriver også plantebaserte legemidler og ulike bruksområder for disse. Et tidlig eksempel på bruk av planter ut fra utseende kan bli funnet i Materia Medica. Dioscorides beskriver planten Aconitum napellus og legger spesiell vekt på formen og bruken av roten. Roten ligner på en skorpions hale, men den virker bedøvende og er også blitt brukt mot andre dyrs bitt. Han kobler heller ikke plantene til noen guddom.

Middelalderen, læren utvikles

Læren om signaturer, eller læren om korrespondanser, ble utviklet i Europa på 1500- og 1600-tallet. Teorien antyder at måten planter (og antagelig dyr og mineraler) ser på, føles, smaker eller reagerer antyder medisinsk anvendelse. Disse spesielle egenskapene eller signaturene fungerer som gudsgitte indikatorer eller guider til symptomene og skadene hvert stoff angivelig er i stand til å kurere.[3] Mens teoriens prinsipper hadde eksistert i forskjellige kulturer siden antikken, var det først på 1500- og 1600-tallet at lærde, filosofer og leger begynte å samle, konsolidere og skrive ned materiale som omfattet begrepet.

Den middelalderske legekyndige brukte signaturlæren, delvis fordi den ga muligheten til å praktisere medisin uten å bli uvenner med kirken, fordi det var Guds mening at planter skulle brukes medisinsk. Plantens utseende viste hva planten kunne brukes til.

Den sveitsiske legen Theophrastus Paracelsus (1493–1541) er av de mest kjente tilhengerene av signaturlæren, men inkluderte også alkymi, astrologi og okkultisme. Paracelsus mente at alle planter hadde en guddommelig bestemmelse mot sykdommer, og at sykdommer skulle klassifiseres etter midlene som botet dem. Han la vekt på den nøyaktige doseringen og må ha sagt: «Det avhenger bare av dosen om en gift er giftig eller ikke».

Skriftene til Jakob Böhme (1575–1624) spredte læren om signaturer. Han foreslo at Gud markerte objekter med et tegn, eller signatur', for deres formål. Planter som bar deler som lignet menneskelige kroppsdeler, dyr eller andre gjenstander, ble antatt å ha nyttig relevans for disse delene, dyrene eller gjenstandene. Noen ganger kan «signaturen» også identifiseres i miljøer eller spesifikke steder der planter vokste. Böhmes bok fra 1621 The Signature of All Things ga navnet til læren. Den engelske legefilosofen Sir Thomas Browne i sin diskurs The Garden of Cyrus (1658) bruker korsmønsteret som en arketype som gjennomsyrer utformingen av hager og frukthager, botanikk og makrokosmos for øvrig.[4]

Botanikeren William Coles (1626–1662) antok at Gud hadde laget planter til bruk av mennesker, og har gitt dem spesielle signaturer, der en mann kan «lese» bruken av dem. Coles's The Art of Simpling og Adam in Eden, hevdet at valnøtter var bra for å kurere hodeplager fordi, etter hans mening, de har de perfekte signaturene til hodet. Angående Hypericum skrev han, De små hullene som bladene til Johannesurten er fulle av, ligner alle hudens porer, og derfor er den nyttig for alle smerter og sår.[5]

I Danmark ble signaturlæreren spesielt utviklet på slutten av 1500-tallet av kjemikeren og legen Peder Sørensen, som ble internasjonalt kjent under navnet Petrus Severinus. Han grunnla en medisinsk skole kalt Severinian skolen.

Prinsippet har holdt seg levende i folkemedisinen, og er i vår tid delvis tatt i bruk i naturmedisinen. Afrodisiakum er en viktig del av signaturlæren. Navnet er etter Afrodite, den greske gudinnen for kjærlighet, skjønnhet og fruktbarhet. Afrodisiakum er et middel til å vekke eller øke libido, kjønnsdriften. I urtemedisinen er dette ofte planter som på en eller annen måte kan minne om en kjønnsdel. Et eksempel på dette er de testikkellignende knollene av orkideer som skulle ha en elskovsfremmende virkning. Andre afrodisiaka kan bygge på en annen tro, tradisjon eller at de inneholder andre «virksomme» stoffer.

Referanser

  1. Pearce, J.M.S.; The Doctrine of Signatures
  2. Pearce, J.M.S.; The Doctrine of Signatures
  3. Dyer, T.T. F. (1889) The Folk-Lore of Plants. Lon- don: Chatto & Windus, Piccadilly, 1889, pp. 201- 215; Day, I. (1976) The Doctrine of Signatures, Herbal Review 2.1:13; Evans, D. (1984) The Doc- trine of Signatures as the Explanation of Some Puzzling Names and Uses of Plants. In: Vickery, R. Plant-Lore Studies London: University Col- lege London, pp. 66-74.
  4. Pearce, J.M.S.; The Doctrine of Signatures
  5. Pearce, J.M.S.; The Doctrine of Signatures

Litteratur

Eksterne lenker