Forskjell mellom versjoner av «Signaturlære»

Farmasihistorie fagwiki
Hopp til: navigasjon, søk
(Eksterne lenker)
(Læren)
Linje 4: Linje 4:
  
 
==Læren==
 
==Læren==
 +
Læren om signaturer er den gamle troen på at planter ligner selve kroppsdelene de er ment å behandle. Konseptet er kanskje like gammelt som menneskehetens historie, men antas å ha tatt navnet fra boken ''The Signature of All Things'' (1621) av den tyske filosofen, mystikken og teologen Jakob Boehme.
 
Signaturlæren var forankret i en dyp kunnskap om de[[Hermes Trismegistos| Hermetiske skrifter]], Corpus Hermeticum. Signaturlæren gikk ut på at man så Guds signatur i naturen. Det høyeste et menneske kan nå, er å skue Gud i all natur. Gud hadde satt sin signatur i naturen og det var menneskets oppgave å avsløre denne hemmelighet.
 
Signaturlæren var forankret i en dyp kunnskap om de[[Hermes Trismegistos| Hermetiske skrifter]], Corpus Hermeticum. Signaturlæren gikk ut på at man så Guds signatur i naturen. Det høyeste et menneske kan nå, er å skue Gud i all natur. Gud hadde satt sin signatur i naturen og det var menneskets oppgave å avsløre denne hemmelighet.
  

Revisjonen fra 17. sep. 2019 kl. 21:51

Pulmonaria officinalis, Lungeurt

Signaturlære, av latin signum, kjennetegn, er troen på at likt helbreder likt. Spesielt plantene, gav menneskene et tegn på hva de kunne anvendes til i terapien. Når legeplantene var skapt for menneskenes skyld, var de også gitt form og farge, lukt og smak, en signatur, så en kunne se hvilke sykdommer plantene kunne helbrede. I signaturlæren var teorien at likt helbreder likt – simila similibus curantur- jf. også vårt med ondt skal ondt fordrives.

Læren

Læren om signaturer er den gamle troen på at planter ligner selve kroppsdelene de er ment å behandle. Konseptet er kanskje like gammelt som menneskehetens historie, men antas å ha tatt navnet fra boken The Signature of All Things (1621) av den tyske filosofen, mystikken og teologen Jakob Boehme. Signaturlæren var forankret i en dyp kunnskap om de Hermetiske skrifter, Corpus Hermeticum. Signaturlæren gikk ut på at man så Guds signatur i naturen. Det høyeste et menneske kan nå, er å skue Gud i all natur. Gud hadde satt sin signatur i naturen og det var menneskets oppgave å avsløre denne hemmelighet.

Man oppfattet også en sammenheng mellom form og kvalitet i naturens forskjellige dyr og planters vesen, og satte det i relasjon til menneskets organer og funksjoner. Et eksempel på dette prinsippet er hvordan Øyentrøst ble brukt. Øyentrøst eller Euphrasia er en plante som ligner et øye. Planten ble dermed brukt ved øyenlidelser. Et annet eksempel er planten Svaleurt. Svaleurt inneholder en sterkt gul saft og dermed knyttet man denne til galle- og leverfunksjonen fordi galle er gulaktig. Johannesurt, eller Hypericum, inneholder en blodrød saft. Denne røde saften fremkommer når man knuser de gule blomstene. Man knyttet derfor dette røde til Johannes døperens blod. Planten ble ansett for å ha sterke helbredende egenskaper, som Johannes.

Simila similibus curantur

Naturen er et apotek, og Gud er selv den største apoteker. Gud skulle ha gitt et tegn på nytten av de ulike plantene og utstyrt dem med sin signatur, ulik form og farge som skulle sette oss på sporet av hva de kunne brukes til.

Dette tegnet ble gitt ved plantens form, farge eller lukt. En mente at en kunne se på en plante hvilken sykdom den hjalp mot. Hjerteformede blad hjalp mot hjertesykdommer, blad med lungeformet nervatur mot lungesykdommer, planter med nyreformete blad var bra mot urinvefislidelser og at gule planter hjalp mot gulsott, likhetsmagi. Mange planter har navn som kommer av slik bruk, for eksempel lungeurt.

Alrunen har ei rot som ligner på en menneskekropp. En mente derfor at denne planten var en universalmiddel, og slike røtter ble godt betalt.

Historie

Kopperstikk med Paracelsus

For mer enn 4000 år siden anbefalte kineserne plantedeler mot lidelser i tilsvarende deler i kroppen, for eksempel roten mot plager i foten. Dette, samme med arabiske og greske overleveringer, inngikk i middelalderens legevitenskap, som var en blanding av kirurgi, botanikk og overtro. I antikken mente grekeren Galén (131-201), Marcus Aurelius’ livlege, at en behandling måtte fremkalle den motsatte tilstand av sykdommen, contraria contraris.

Antikken

Den greske legen, farmakologen og botanikeren Dioscorides (ca. 40- 90 e.Kr.) har feilaktig blitt koblet til signaturlæren ut fra eksempler i hans skrifter.Han beskriver i Materia Medica planter, remedier fra dyr og metaller med medisinske egenskaper. Han beskriver også plantebaserte legemidler og ulike bruksområder for disse. Et tidlig eksempel på bruk av planter ut fra utseende kan bli funnet i Materia Medica. Dioscorides beskriver planten Aconitum napellus og legger spesiell vekt på formen og bruken av roten. Roten ligner på en skorpions hale, men den virker bedøvende og er også blitt brukt mot andre dyrs bitt. Han kobler heller ikke plantene til noen guddom.

Middelalderen, læren utvikles

Læren om signaturer, eller læren om korrespondanser, ble utviklet i Europa på 1500- og 1600-tallet. Teorien antyder at måten planter (og antagelig dyr og mineraler) ser på, føles, smaker eller reagerer antyder medisinsk anvendelse. Disse spesielle egenskapene eller signaturene fungerer som gudsgitte indikatorer eller guider til symptomene og skadene hvert stoff angivelig er i stand til å kurere.[1] Mens teoriens prinsipper hadde eksistert i forskjellige kulturer siden antikken, var det først på 1500- og 1600-tallet at lærde, filosofer og leger begynte å samle, konsolidere og skrive ned materiale som omfattet begrepet.

Den middelalderske legekyndige brukte signaturlæren, delvis fordi den ga muligheten til å praktisere medisin uten å bli uvenner med kirken, fordi det var Guds mening at planter skulle brukes medisinsk. Plantens utseende viste hva planten kunne brukes til.

Signaturlæren ble systematisert av den sveitsiske legen Theophrastus Paracelsus (1493–1541). Paracelsus er av de mest kjente tilhengerene av signaturlæren, men inkluderte også alkymi, astrologi og okkultisme. Paracelsus mente at alle planter hadde en guddommelig bestemmelse mot sykdommer, og at sykdommer skulle klassifiseres etter midlene som botet dem. Han la vekt på den nøyaktige doseringen og må ha sagt: «Det avhenger bare av dosen om en gift er giftig eller ikke.»

I Danmark ble signaturlæreren spesielt utviklet på slutten av 1500-tallet av kjemikeren og legen Peder Sørensen, som ble internasjonalt kjent under navnet Petrus Severinus. Han grunnla en medisinsk skole kalt Severinian skolen.

Prinsippet har holdt seg levende i folkemedisinen, og er i vår tid delvis tatt i bruk i naturmedisinen. Afrodisiakum er en viktig del av signaturlæren. Navnet er etter Afrodite, den greske gudinnen for kjærlighet, skjønnhet og fruktbarhet. Afrodisiakum er et middel til å vekke eller øke libido, kjønnsdriften. I urtemedisinen er dette ofte planter som på en eller annen måte kan minne om en kjønnsdel. Et eksempel på dette er de testikkellignende knollene av orkideer som skulle ha en elskovsfremmende virkning. Andre afrodisiaka kan bygge på en annen tro, tradisjon eller at de inneholder andre «virksomme» stoffer.

Refeanser

  1. Dyer, T.T. F. (1889) The Folk-Lore of Plants. Lon- don: Chatto & Windus, Piccadilly, 1889, pp. 201- 215; Day, I. (1976) The Doctrine of Signatures, Herbal Review 2.1:13; Evans, D. (1984) The Doc- trine of Signatures as the Explanation of Some Puzzling Names and Uses of Plants. In: Vickery, R. Plant-Lore Studies London: University Col- lege London, pp. 66-74.

Eksterne lenker