Manna

Farmasihistorie fagwiki
Hopp til: navigasjon, søk
Manna
Koeh-062.jpg
Fraxinus ornelius
Norsknavn:  Manna



Manna er føden som i følge Mosebøkene]ble gitt fra Gud til jødene i ørkenen på mirakuløst vis, manna fra himmelen. Isrealittene hadde tilgang på manna helt til de begynte å høste av jorden i sitt nye hjemland. Moderne historikere antar manna dreide seg om spiselige produkter fra diverse kaktussorter tilgjengelige i Sinai-ørkenen eller gresshopper som var tillatt å spise (kosher).

Manna brukes også som betegnelse på enhver gudegitt eller åndelig næring.

Utvinning av Manna

Manna utvinnes fra enkelte asketrearter Fraxinus ornelius, Fraxinus augustifolia etc. i det nordlige Sicilia, Castelbuno og Pollina] En lager snitt i stammen og la sevje renne ut. For å høste en viss mengde er det nødvendig å gjøre et snitt daglig, og ca. en gang i uken skrape fra stammen med spesielt utstyr. Fersk sevje har en fiolett farge og er bitter. Smaken blir søt etter stivning og fargen blir hvit innen en uke. [1]

Bruk av Manna

Manna har vært brukt som avføringsmiddel av arabiske leger. Den har vært anbefalt mot forskjellige sykdommer i indre organer, i luftveiene og senere i slankekurer. Mange kreftpasienter brukte manna i håp om å bli helbredet.

Manna brukes idag som et mildt avføringsmiddel, særlig hos barn. Smaken er søtlig på grunn av høyt innhold av monosakkarider. Manna fra manna-ask inneholder opptil 50 % mannitol, hvorav navnet), og den lakserende effekten er vesentlig på grunn av osmotisk binding av vann i tarmen. Manna er et av innholdsstoffene i hamburgerte.

I Bibelen hører vi også senere om manna, som er nevnt iforbindelse med gavene til Jesusbarnet i Den Gyldne Legende .[2]

Referanser

  1. Innholdet i artikkelen er basert på* Lindgren, John, Läkemedelsnamn Ordförklaring och historik, Berlingska Boktryckeriet Lund 1918,Faksimiupplaga AB Realtryck 1986 del II side 101-102
  2. The manna signifieth the godhead, which hath all sweetness of suavity. By the gold which is most precious of all metals is understood the Deity; by the incense the soul right devout, for the incense signifieth devotion and orison; by the myrrh which preserveth from corruption, is understood the flesh which was without corruption.[1]

Litteratur

  • Lindgren, John, Läkemedelsnamn Ordförklaring och historik, Berlingska Boktryckeriet Lund 1918,Faksimiupplaga AB Realtryck 1986

Eksterne lenker