Kosmologi

Farmasihistorie fagwiki
Hopp til: navigasjon, søk
Zodiak fra manuskriptet Aurora Consurgens

Kosmologi (fra gresk κοσμολογία (κόσμος, verden og λογια, lære) er studiet av og teorier om universet i sin helhet. Selv om ordet er av relativt ny opprinnelse, og første gang ble brukt av Wolff i hans Cosmologia Generalis fra 1730, har kosmologien en lang historie innenfor vitenskap, filosofi og religion.

Kosmologiens ulike grener

Den tidligste former for kosmologi finnes i religionenes opphavsmyter, som søker forklaringer hordan verden oppsto og hva verden består av. Oppfatninger om verdens skapelse (kosmogoni) og undergang (eskatologi) danner i religionene et rammeverk for å forstå menneskets plass i universet og dets forhold til gud(ene).

I moderne tid har fysikken og astrofysikken kommet til å spille en sentral rolle i utformingen den fysiske kosmologien, dvs. forståelsen av universet gjennom vitenskapelig observasjon og eksperimenter. Den fysiske kosmologien befatter seg med universets dannelse og utstrekning. Det rådende paradigmet sier at universet ble til gjennom en form for kosmisk eksplosjon for ~13.7 ± 0.2 milliarder år siden - det såkalte Big Bang. Fra begynnelse til opphør vil universet gjennomgå ei utvikling styrt av fysiske lover.

Mellom de religiøse dogmene og vitenskapen står filosofiens metafysiske kosmologi. Metafysikken søker å trekke logiske konklusjoner om universets, menneskets og Guds natur basert på et sett av antakelser basert på kjensgjerninger lånt fra religionene eller ved observasjon. Ett eksempel er det kosmologiske gudsbevis, som baserer seg på den slutningen at eksistensen av et univers krever en skaper.

Religiøs kosmologi

Mange verdensreligioner har skapelsesberetninger som forklarer opphavet til universet og til livet. Ofte er disse å betrakte som religiøse dogmer, men i noen tilfeller utvides de gjennom bruk av filosofiske og metafysiske argumenter, som f.eks. i det kosmologiske gudsbevis.

I følge det store flertall av opphavsmyter blir verden skapt ved en aktiv handling av gud(ene), som også har skapt menneskene. Som regel blir da universet av sin skaper gitt en viss hensikt, og på den måten setter det rammer for menneskets plass i verden og menneskets forhold til Gud. I mange religioner forutses også verdens undergang, enten som et resultat av gudenes inngripen eller nedlagt i den ved skapelsen.

Mange religioner aksepterer den fysiske kosmologien; f.eks. mener Katolisisme|Den romersk-katolske kirken å finne en første årsak i big-bang-teorien

Fysisk kosmologi

I sin tidligste form svarer fysisk kosmologi til det som kalles sfærisk mekanikk; studiet av de himmelske sfærene. De greske filosofene Aristarkhos, Aristoteles og Ptolemaios framsatte ulike kosmologiske teorier. Særlig var Ptolemaios' geosentriske verdensbilde en vidt akseptert teori inntil Nikolaus Kopernikus - og i sin tur Tycho Brahe, Johannes Kepler og Galileo Galilei - lanserte et heliosentrisk system på 1500-tallet.

Med Isaac Newtons utgivelse av Principia Mathematica i 1687 ble problemet med himmellegenes bevegelser endelig løst. Newton bidro med de nødvendige forutsetningene for Keplers lover, og Keplers gravitasjonslov løste tidligere teoriers problemer med de observerte avvik fra teorien. En fundamental forskjell mellom Newtons kosmologi og eldre kosmologier var det kopernikanske prinsippet, som sier at himmellegemene adlyder de samme fysiske lovene som legemer på jorda. Dette var et avgjørende filosofisk gjennombrudd i fysisk kosmologi.

Moderne vitenskapelig kosmologi kan sies å begynne med Albert Einsteins generelle relativitetsteori av 1915, sammen med astronomenes økende mulighet til å studere fjerne objekter. Før 1915 mente fysikerne at universet var statisk og uforanderlig. Et slikt paradigme var lite forenlig med relativitetsteorien. Følgelig ble big bang-teorien lansert av Georges Lemaître. Teorien om et ekspanderende univers er blitt bekrefta av Edwin Hubbles påvisning av at avstanden til fjerne galakser er økende, og av oppdagelsen av kosmisk bakgrunnsstråling ved Arno Penzias og Robert Woodrow Wilson i 1964.

Tradisjonell vitenskapelig kosmologi og astronomi regner gravitasjonskraften som den rådende i kosmisk målestokk. Imidlertid vet man at over alt i universet finnes materie som plasma. "Big Bang"-paradigmet behandler himmellegemene som elektrisk nøytrale. Imidlertid er det svært mange fenomener i astronomien som finner en forklaring når en tar med de de elektriske krefter og ladninger i regnestykket. En ledende retning innen plasmakosmologien regner den elektriske kraft som den grunnleggende strukturerende kraft i universet.

Metafysisk kosmologi

I metafysikken handler kosmologi om verden som et hele av rom, tid og alle ting. I antikken var det ingen motsetning mellom en metafysisk og en vitenskapelig betraktning av verden. I moderne tid har imidlertid metafysikken befatta seg med kosmos på en måte som ligger hinsides vitenskapen.

Den metafysiske kosmologien skiller seg fra den religiøse ved at den nærmer seg spørsmåla gjennom filosofiske metoder, f.eks. gjennom dialektikken. Moderne metafysisk kosmologi stiller spørsmål som:

  • Hva er universets opphav? Hva er den første årsak?
  • Hva er det grunnleggende stoffet i universet?
  • Har universet en hensikt?

Esoterisk kosmologi

Mange esoteriske og okkulte bevegelser har høgt utvikla kosmologier. Slike kosmologier stiller mange av de samme spørsmåla som religiøse og metafysiske kosmologier. De kan imidlertid skilles fra de religiøse ved at erstatter tro med en mer intellektuell forståelse, og fra de filosofiske ved at de vektlegger visse psykisk-åndelige teknikker.

Vanlige emner i disse kosmologiene er emanasjon, involusjon, eksistensplan, hierarkier av åndelige vesener, kosmiske sykluser og ulike bevissthetsplan. Eksempler på esoteriske kosmologier kan finnes i gnostisisme, Tantra, Kabbala, teosofi, antroposofi og Gurdjieff og Ouspenskys lære om den fjerde vei.