Forskjell mellom versjoner av «Alkymi»

Farmasihistorie fagwiki
Hopp til: navigasjon, søk
(Bakgrunn)
(Middelalderen)
 
Linje 28: Linje 28:
 
Med arabernes erobring av Spania på 700-tallet kom arabisk alkymi til Europa. På 1200-tallet var den arabiske alkymien vel kjent og etablert i Europa. Mange alkymistiske verker ble oversatt fra gresk og arabisk til latin. Ved siden av disse oversettelsene av typisk alkymistiske verker som var preget av mystisisme og allegoriske fremstillinger, ble mange skrifter med mer praktisk kjemisk innhold til i denne tiden. I disse finner man beskrevet metoder for fremstilling av etanol, aqua vitae, og av syrer som salpetersyre, svovelsyre og kongevann. Fremstilling av krutt ble også utviklet i denne tiden.
 
Med arabernes erobring av Spania på 700-tallet kom arabisk alkymi til Europa. På 1200-tallet var den arabiske alkymien vel kjent og etablert i Europa. Mange alkymistiske verker ble oversatt fra gresk og arabisk til latin. Ved siden av disse oversettelsene av typisk alkymistiske verker som var preget av mystisisme og allegoriske fremstillinger, ble mange skrifter med mer praktisk kjemisk innhold til i denne tiden. I disse finner man beskrevet metoder for fremstilling av etanol, aqua vitae, og av syrer som salpetersyre, svovelsyre og kongevann. Fremstilling av krutt ble også utviklet i denne tiden.
  
[[Bartholomaeus Anglicus]] (cirka 1230), Vincent av Beauvais (cirka 1190–cirka 1264) og Albertus Magnus (1193–1280) var nøkterne og rasjonelt tenkende menn som samlet og ordnet all kjemisk viten uten å fortape seg i mystiske spekulasjoner og allegoriske fremstillinger. Dette kunne likevel ikke hindre at slike forestillinger i høy grad kom til å prege alkymien både på 1300- og 1400-tallet, og ga bløffmakere og sjarlataner stort spillerom.
+
[[Bartholomaeus Anglicus]] (cirka 1230),'' Vincent av Beauvais'' (cirka 1190–cirka 1264) og ''Albertus Magnus'' (1193–1280) var nøkterne og rasjonelt tenkende menn som samlet og ordnet all kjemisk viten uten å fortape seg i mystiske spekulasjoner og allegoriske fremstillinger. Dette kunne likevel ikke hindre at slike forestillinger i høy grad kom til å prege alkymien både på 1300- og 1400-tallet, og ga bløffmakere og sjarlataner stort spillerom.
  
 
Selv om alkymien også ble møtt med adskillig skepsis og mistillit (blant annet utstedte pave Johannes 22 et dekret mot den, og Dante anbrakte alkymistene i det dypeste Inferno), synes dette å ha hatt liten inflytelse på alkymiens popularitet og utbredelse. Martin Luther var blant dem som lovpriste alkymien. Den spredte seg som en farsott over Europa og ble i minst tre hundre år en hovedbeskjeftigelse for alle som ønsket å utforske naturens hemmeligheter.
 
Selv om alkymien også ble møtt med adskillig skepsis og mistillit (blant annet utstedte pave Johannes 22 et dekret mot den, og Dante anbrakte alkymistene i det dypeste Inferno), synes dette å ha hatt liten inflytelse på alkymiens popularitet og utbredelse. Martin Luther var blant dem som lovpriste alkymien. Den spredte seg som en farsott over Europa og ble i minst tre hundre år en hovedbeskjeftigelse for alle som ønsket å utforske naturens hemmeligheter.

Nåværende revisjon fra 18. sep. 2019 kl. 00:36

Alkymistens laboratorium

Alkymi er en middelaldersk betegnelse for kjemi (det er sammensatt av arabisk al- = "den", "det" (bestemt artikkel) + gresk chymeia = "kjemi"), ofte blandet sammen med magiske forestillinger, jakten på De vises stein, som skulle kunne brukes til å omdanne metaller - og en drøm om å lage gull.

Bakgrunn

Alkymisten
Den sveitsiske alkymisten Paracelsus (1493-1541) var samtidig lege, naturforsker og astrolog.

Alkymi, en kombinasjon av filosofiske betraktninger, mystisisme og kjemisk viten som man antar ble utviklet i Alexandria ca. 300 f.Kr., og som i stor utstrekning kom til å prege kjemisk tenkning og arbeid helt frem til 1600- og 1700-tallet. Mange av Middelalderens alkymister var seriøst arbeidende kjemikere. De var henvist til å arbeide ut fra den religiøse og magiske forståelsesramme, som var gjeldende i samtiden, og de måtte bygge på den sum av faktisk viten, som var tilgjengelig. Alkymien var en holistisk åndsretning, hvor argumentasjon og bevisførsel kom an på evnen til å påvise sammenhenger mellom de kjemiske stoffer og for eksempel de fire temperamenter, de fire elementer, kosmologien og gudstroen.

Alkymi er i naturvitenskapen navn på kjemi fra Alexandria på -300-tallet til 1700-tallet. Utøverne kalles alkymister, og de bygget på forestillinger om elementer innført av Aristoteles. Elementene var ikke som dagens grunnstoffer da de mente at alle stoffer besto av fire elementer i variable mengder, og at de kunne gå over i hverandre. De trodde for eksempel at vann kunne gå over i luft ved å erstatte kulde med varme.

Denne oppfatningen var det rasjonelle grunnlaget for at det skulle være mulig å overføre billige metaller til dyrere gull. Alkymistene forsøkte også å fremstille de vises stein som var viktig i gullfremstillingen, og en eliksir som kunne gi evig liv. Et annet trekk ved deres arbeid var å holde fremgangsmåter de utviklet hemmelig. Det er derfor vanskelig i ettertid å vite hva de faktisk gjorde og oppnådde.

Foruten de fire elementene eksisterte det ifølge Aristoteles også et åndelig element, eteren, som ble til alkymistenes pneuma og quinta essentia. Dette elementet kunne bringe liv og farge til det døde stoffet.

Arabisk og kinesisk alkymi

Fra Alexandria spredte gresk alkymi seg videre til hele den gresktalende verden, det bysantinske rike, Syria og Persia. Ved arabernes erobring av Egypt, Syria og Persia på 600-tallet ble alkymien ført videre til araberne. Det oppstod en arabisk alkymi som etter hvert omfattet hele den muslimske verden. Arabisk alkymi var i mangt og meget identisk med den greske, men atskilte seg fra denne ved at den på 800-tallet også opptok i seg deler av kinesisk alkymi.

I Kina hadde det fra cirka 300 fvt. utviklet seg en kombinasjon av taoistisk naturfilosofi, mystisisme og kjemisk viten. Den lignet på den greske alkymien, uten at det er påvist kontakter mellom dem. Også i kinesisk alkymi var fremstillingen av gull fra billigere metaller en hovedoppgave. Til forskjell fra den greske alkymien var det imidlertid ikke bare gullets betydning som det mest fullkomne og verdifulle av alle metaller som var avgjørende, men også at gullet ble tilskrevet en spesiell legende virkning. Fremfor alt mente de kinesiske alkymistiske at gull, fremstilt på alkymistisk vis, kunne forlenge livet og gi udødelighet.

Ved sine forsøk på å omvandle andre metaller til gull anvendte de kinesiske alkymistene visse stoffer eller «eliksirer» som de tilskrev gulldannende virkning. I dette ligger opprinnelsen til «de vises stein» som skulle komme til å spille en så vesentlig rolle i arabisk og senere også i europeisk alkymi.

Destillasjoner både av vegetabilske og animalske produkter hadde en sentral plass i arabisk alkymi. Ved destillasjon av stoffer som hår, gjødsel og lignende fremstilte de arabiske alkymistene ammoniumsalter. Flyktigheten av disse stoffene ble tillagt stor betydning. De arabiske alkymistene var også de første som fremstilte kaustisk alkali (natriumhydroksid), «skarpt vann» som det ble kalt, av natriumkarbonat (al qaliy på arabisk) og lesket kalk.

Arabisk alkymi nådde et høydepunkt på 900-tallet. Etter hvert utartet også den mer og mer i mystisk og allegorisk retning, og kom til slutt til fullstendig stillstand.

Middelalderen

Med arabernes erobring av Spania på 700-tallet kom arabisk alkymi til Europa. På 1200-tallet var den arabiske alkymien vel kjent og etablert i Europa. Mange alkymistiske verker ble oversatt fra gresk og arabisk til latin. Ved siden av disse oversettelsene av typisk alkymistiske verker som var preget av mystisisme og allegoriske fremstillinger, ble mange skrifter med mer praktisk kjemisk innhold til i denne tiden. I disse finner man beskrevet metoder for fremstilling av etanol, aqua vitae, og av syrer som salpetersyre, svovelsyre og kongevann. Fremstilling av krutt ble også utviklet i denne tiden.

Bartholomaeus Anglicus (cirka 1230), Vincent av Beauvais (cirka 1190–cirka 1264) og Albertus Magnus (1193–1280) var nøkterne og rasjonelt tenkende menn som samlet og ordnet all kjemisk viten uten å fortape seg i mystiske spekulasjoner og allegoriske fremstillinger. Dette kunne likevel ikke hindre at slike forestillinger i høy grad kom til å prege alkymien både på 1300- og 1400-tallet, og ga bløffmakere og sjarlataner stort spillerom.

Selv om alkymien også ble møtt med adskillig skepsis og mistillit (blant annet utstedte pave Johannes 22 et dekret mot den, og Dante anbrakte alkymistene i det dypeste Inferno), synes dette å ha hatt liten inflytelse på alkymiens popularitet og utbredelse. Martin Luther var blant dem som lovpriste alkymien. Den spredte seg som en farsott over Europa og ble i minst tre hundre år en hovedbeskjeftigelse for alle som ønsket å utforske naturens hemmeligheter.

På 1500-tallet og enda mer på 1600-tallet trenger imidlertid nye ideer og nye resultater seg frem. Man begynte ved systematiske forsøk og målbevisst arbeid å samle nye kjemiske kunnskaper, og da først og fremst slike som kunne benyttes i medisinen og til andre praktiske formål som metallurgi, glassfremstilling og så videre. Alkymien blir etter hvert avløst av den såkalte iatrokjemien. Og på slutten av 1700-tallet og i begynnelsen av 1800-tallet ble læren om stoffene kalt kjemi og kunnskapen som ble erverververt ble publisert slik at fremgangsmåte og resultater kunne gjentas og kontrolleres av andre.

Ser man tilbake på hele det lange tidsrommet alkymien rådde grunnen, må det sies at det kjemiske utbyttet av alkymistenes arbeid var temmelig beskjedent. Det innskrenket seg hovedsakelig til oppdagelsen av noen få grunnstoffer, noen uorganiske syrer og salter og noen få organiske stoffer som etanol og eter.

Skrifter og teorier

Alkymistene støttet seg til gnostiske skrifter, til kabbalaen og tarot, og de var overbevist om at astrologiske forhold hadde betydning for stoffene og menneskenes temperamenter. En del var regelrette svindlere, som søkte å utnytte tidens overtro og frykt for det ukjente til egen vinning. Til gjengjeld ble flere alkymister anklaget for hekseri, svart magi og trolldom og innstevnet for inkvisisjonen.

Selv om man i dag ikke kan anerkjenne undersøkelser på det grunnlaget som forskning, lyktes det alkymistene å legge en solid basis for den senere, objektive kjemiske vitenskap.

De fleste alkymister bruker smaragdtavlen av Hermes Trismegistus i sitt laboratiorie. Hermes Trismegistus er ofte kalt alkymiens far. Alkymien kan spores tilbake til gamle Egypt. Men finnes også flere hunder år før kristus blant sjamanisktiske taoister i Kina.

Alkymi sies å være en transmutasjonskunst. Hvor det dreier seg om å kontrollere og styre vibrasjoner i både micro og macro kosmos.

Paracelsus

Den siste alkymist var samtidig den første moderne kjemiker. Hans navn var Aureolus Philippus Theophrastus Bombastus Paracelsus von Hohenheim, og han levde mellom 1494 og 1541 i stadig søken etter viten innen for medisin og kjemi.

Åndelig forståelse

Noen mener at alkymistenes arbeid skal forstås åndelig, at det var et forsøk på å oppnå en spirituell forvandling, hvor målet blant annet var å bli et helt, og åndelig talt androgynt menneske. Blant andre Carl Gustav Jung og Jes Bertelsen arbeidet i flere år med alkymi ut fra en slik psykologisk forståelse.

Sitat Oh, most singular and unspeakable Presence, first and last in the universe, heighten the fury of my fire and burn away the dross of my being. Cleanse my soiled soul. Bathe me in your awesome Light.

Set me free from my past; cut me loose from my boundaries. Unite me with the One Thing hidden in my life, wherein is my only strength. Fill me with your Presence. Allow me to see through your Eye; grant me entry to your Mind; let me resonate with your Sacred Will.
Make me transparent to your flame, and fashion me into a lens for your Light only. Transmute me into an incorruptible Stone in your eternal service, like the golden Light that surrounds you.

Sitat
Alkymistens bønn

Alkymi i religion og filosofi

Samtidig med de tekniske eksperimentene utviklet de europeiske alkymistene et naturfilosofisk og mystisk system, der forvandling av urene (uedle) metaller symboliserte sjelens samtidige renselse og omdanning til det filosofiske gull. Dette var omgitt av alkymistenes taushetsløfte: Ingenting måtte komme ut om deres hemmelige ritualer, seremonier og symboler.

Alkymistenes utforskning av stoffenes mysterier og sjelens dybder utkrystalliserte seg mot slutten av middelalderen til en hemmelig doktrine, opus alchymicum. Denne viser et hierarkisk oppbygd system der alkymisten etter innvielse og avlagt taushetsløfte gjennomgår flere grader for til slutt å ende som den høyeste mester i filosofenes tempel. Oppstigningen beskrives som sirkel- eller spiralformet og kalles opus circulatorium, det sirkelformede arbeid, eller rota philosophica, det filosofiske hjul. For hver hjulomdreining fødes alkymisten på ny. Hver gang renere, klokere og én grad nærmere Gud.

Det er fire gjenfødsler eller konjunksjoner i alkymi, alle er resultatet av en forutgående prøve: Farefulle reiser gjennom de fire elementene, kamper mot drager og uhyrer og ulike offerseremonier. Til slutt når den gjenfødte mester den høyeste grad av verket: Gjenforening med Solens energier, det kosmiske liv, Guds eget vesen, det filosofiske gull.

De første til å undersøke alkymiens åndelige grunnlag i moderne tid, var den østerrikske dybdepsykologen Herbert Silberer (1882-1923) og den sveitsiske psykiateren Carl Gustav Jung. De fant store likheter mellom alkymistenes symbolmettede bilder og sine pasienters drømmeverden. Særlig påpekte Jung de arketypiske motivene som finnes både i drømmen og alkymien. Han fortolket det alkymistiske verket som et symbolsk uttrykk for en dynamisk prosess, individuasjonsprosessen, menneskets innerste streben etter psykologisk helhet gjennom integrasjon av jegets ubevisste bakgrunn og selvet. For Jung var alkymistene de første dybdepsykologene.

Alkymi er også levende i dagens kunst og underholdning som elementer i en stor flora av alternative forklaringsmodeller.

Redskaper

Alkymistene er særlig kjent for det utstyret de utviklet for å behandle forskjellige stoffer. De bygget og utviklet destillasjonsapparater, ovner, vannbad, begre, flasker, filtre og flere andre hjelpemidler som, i moderne utgaver, fortsatt brukes i dagens kjemilaboratorier .

Flyktige stoffer hadde stor betydning for alkymistene. Derfor ble destillasjon og sublimasjon viktige operasjoner.

Alkymistene tok Solens, Månens og planetenes navn og tegn i bruk som symboler for metallene. Solen betydde gull, den tiltagende måne ◐ sølv, Venus ♀ kobber, Saturn ℏ bly, Mars ♂ jern og så videre. Slike tegn ble brukt helt frem til 1700-tallet, og finnes ofte som symbol for malm på gamle kart.

Litteratur

  • Bachmann, Manuel og Hofmeier, Thomas; Geheimnisse der Alchemie, Schwabe & co.ag. Verlag. Basel 1999 ISBN 3-7965-1368-9

Ekstern lenke

Commons

Commons har multimedia
for Alkymi.