Wikien er satt opp på bokmål, men der finnes også artikler på nynorsk. Programvaren gjør at det da kan forekomme bokmålsord også på disse sidene. Vi beklager.

Mandragora officinarum

Farmasihistorie fagwiki

Gå til: navigasjon, søk
Mandragora officinarum
Alrune.jpg
Alrunerøtter
Norsknavn:  Alrune
Vitenskapsnavn:  Mandragora
Overgrupper: søtvierfamilien,
Solanales,
blomsterplanter
Artstall:  4
Utbredelse:  Middelhavslandenen, Sentral-Asia, Himalaya
Habitat:  Brakkmark
Arter:  M. officinarum

M. autumnalis
M. turcomanica
M. caulescens



Mandragora officinarum, Alrune er en plante i søtvierfamilien. I likhet med mange andre planter i søtvierfamilien inneholder alrunen atropin, hyoscyamin og andre svært giftige alkaloider. Planten er derfor siden oldtiden blitt brukt til bedøvelsesmiddel.

Innhold

Rotens form

Mannlig og kvinnlig utgave slik en tenkte seg fra Ortus santatis 1486
Innsamling], bilde fra 1500-tallet
Alrune i Dioskorides'
De materia medica
Mandragora fra 15-talls manuskriptet Tacuinum Sanitatis.

Rota til alrunen ligner på et lite menneske, og dette er antakelig noe av grunnen til at planten er tillagt magiske egenskaper. Over jorda sitter en krans med store blad. Fra denne kransen kommer blomstene, som seinere utvikler seg til bær.

Menneskesjel

Man antok at det bodde en menneskesjel i alruneroten fordi den med litt fantasi kan ligne på et menneske, den hadde både en mannlig og en kvinnelig utgave. Den skal ha virket på en hemmelighetsfull måte på kroppen som et atrodisiacum.

De beste eksemplarene spiret på galgebakkene, og frøene skulle stamme fra de mannlige hengtes sed. Å ta opp roten skulle være svært risikabelt da røttene i det øyeblikk de slapp jorden utstøtte et så hjerteskjærende skrik at alle som hørte det døde.

Innsamling

Fra Der Wiener Dioscurides Alruneroten blir holdt opp av Epinonia og tegnet mens Dioscorides beskriver den.

Når roten ble samlet inn brukte en hansker fordi sålenge roten hadde forbindelse med jorden var der giftige utstrålinger. En grov løs jorden rundt planten og bandt et rep rundt den. Den andre enden av repet ble bundet fast i halsbåndet til en hund som skulle vær skitten og utsultet. Så sprang en langt vekk, stappet voks i ørene og lokket hunden til seg med en godbit. Mandragoraen som ble rykket løs fra jorden utstøtte sitt fryktelige skrik og hunden stupte død i bakken. [1]


Referanser

  1. Sverre,1982 s. 38


Litteratur

  • Sverre, Nic Aagaard; Et studium av farmasiens historie, Oslo 1982

Eksterne lenker

Commons

Commons har multimedia
for Mandragora officinarum.

Personlige verktøy
prosjekt